The Wolfpack

"En dritt leder sier jeg .."

"shh! Han kan høre deg.." sa han og ble veldig redd.
Det var klart at hun hadde respekt for lederen.

"Det driter jeg i.
Er ikke redd for en pyse."

"Vel, det er ikke akkurat deg det går utover heller så.."

"Det vil ikke gå ut over deg heller."

Hun snudde hodet, "jeg må gå. Vi snakkes senere?"

Astec sa ingenting.
"Hvor er det dere holder til..?"

"rett her borte" sa hun og så på hulen.

"Du ikke skal tilbake dit."

Hun så på ham med et svakt smil.
"Jeg har ikke noe valg.. " sa hun trist.

"Så.
Du vil la han slå deg og ha deg som sin slave?"

"Jeg har ikke noe valg! Han har faren min..." sa hun og så trist på ham, tårene rendte over.

"Han slår sin egen datter!" Sa han sint.
"Hey! Bølletryne! Vis deg! Er ikke redd for en som slår en tispe!"

"Han HAR faren min" rettet hun på ham.

Astec gikk rett opp mot hulen.

Hun hoppet foran ham, "Nei stopp!" sa hun og sperret veien.

"Ellers hva?"

"Du kan ikke gå inn der, jeg er redd han kommer til å skade deg og.
"

"Han kan skade meg så mye han vil."

" vär så snill og hör på meg!"

"Å la den styggingen fortsette å slå deg?
Hah!"

" det er bare for en liten stund, til jeg finner faren min, da drar jeg, jeg lover"

"Nah"

Hun så på ham.

"Hvorfor har han faren din da?"