The Wolfpack

"Jah .. ehm ..."

Hun så på han.

"Jeg ..eh .. liksom ..
nei, det går ikke ..."

"Kom igjen, det er da vel ikke så farlig?"

"Jo, det er nemlig det ...
Det er ikke sikkert den personen føler det samme ..."

Hun reiste seg og så på han.
"Hvorfor er det så nøye den andre føler det samme?
Man trenger ikke å holde det inne av den grunn, vist det blir stengt inne foraltid kan det hende den andre aldri føler noe!"
Hun smilte til han.

"Jeg .. eh .."
Det tok en stund før han fikk ut noe.
"Jeg .. liker deg veldig godt .."

Hun skakket på hodet og så på han.

Han så vekk.
Han reiste seg og sukket.

Hun så på han.
"Skal du løpe vekk nå?"

"Nei .. ?"
Han satte seg ned med ruggen vendt mot henne.

Hun reiste seg og gikk mot han.

Han la ørene bak.
Viktor så på himmelen.

Hun satte seg atmed ham.
"Du vet..
Jeg er ikke akkurat.."

"Han så på henne.
Hmm ..?"

"Jeg er ikke den beste ... hvordan skal jeg si det.
Jeg er ikke et godt valg.. Tro meg, i faren min har valgt ut flere hanner som skulle være med meg.
Det var okei i starten, da de bare hadde sett på meg, men når de ble kjent med den ekte meg..
Heh.. Jeg tuller ikke nå, de løp!
De løp langt langt bort, og jeg har ikke sett noen av dem igjen" hun smilte og så på ham.

"Det skremmer ikke meg.
Jeg synes ikke du er et dårlig valg."

"Tro meg..."
sa hun og så ned i bakken,

"Jeg ser ingenting som er galt med deg, Silwer.
Du kan si hva du vil, det vil ikke skremme meg."

Hun så på ham igjen.
"Sier du nå ja," lo hun en halvt kvalt latter.

"Men, hvis du fortsetter sånn, blir jeg temmlig lei .." Han så på henne.

Hun så på han tilbake.

"Det høres ut som du prøver å bli kvitt meg med å skremme med det du sier."

"Nei!" svarte hun kjapt

"Men du sier de fleste røper sin vei og så fortsetter du bare å fortelle allt sånn."